innlegg om tvangsekteskap mm i Europarådet

THE PRESIDENT (Translation). – Thank you. I call Ms Woldseth on behalf of the European Democrat Group.

Ms WOLDSETH (Norway). – Thank you, Mr President. First, on behalf of the European Democrat Group, I thank the rapporteur, Mrs Papadopoulos, for her excellent report, which, of course, I support.

It is important that we keep on talking about this topic, as by doing so we will ensure that we never forget the women and girls who are suffering in Europe today. This is the only way to ensure that we do our utmost to change this situation.

We all know that there are women and girls who are suffering. They are suffering because their own families are sending them to their country of origin to be forced into marriage or to be sexually mutilated, or because their fathers or male relatives think that they are too influenced by western culture and must be forced into more traditional ways. We cannot imagine what it must feel like for a young girl to be tricked by her parents and close family into travelling on holiday to their country of origin only suddenly to realise that she can never come back to the country where, perhaps, she was born or has lived almost all of her life. She finds that she has been removed from her friends—including, perhaps, a boyfriend—and her close family, and that all her hopes and plans for the future are suddenly gone.

In the report, we can read about a couple of cases that, fortunately, went well, but what about all the stories that we do not hear about? In my country of Norway, too many chairs are empty at the start of a new school year because girls are missing. What happens? Not very much. The fact that we accept that they are gone is what is really sad about this, because if we did not accept that, there would be many more stories with a happy ending and this would not be such a big problem. It is a big problem, however, because we are too afraid to stick our noses into family affairs, even if a violation of the human rights of a girl or woman is involved. We talk about religion and we talk about culture, and sometimes the family concerned might think that it is doing the right thing for the girl, but we cannot accept this; we cannot allow any violation of human rights in the name of God, Allah or any faith or tradition. I see some of these same symptoms in my discussions and work related to the report that I am preparing now entitled, “Domestic violence against migrant women”, which we will discuss later this year. We do not dare to confront these situations; instead we look the other way.

I am pleased that this report suggests some courses of action, such as training programmes for women and girls, information in their mother tongue, helplines and shelters, and, crucially, raising awareness and providing training for people who come into contact with these women and girls. Most importantly, however, we must dare to strike hard against the offenders. We must not understand or accept this at all.

Enslige mindreårige asylsøker i Danmark.

I Danmark er det Røde Kors , som driver mottaket for enslige midreårige asylsøkere. Vi besøkte mottaket hvor det bodde 60 barn og ungdommer, som er kommet uten ledsager til Danmark.
Som dere ser av bilde, er dette en militær leir, som Røde Kors leier av forsvaret. Grunnen er at det kommer som mange barn til Danmark, det ikke var plass i det de hadde tidligere, og man måtte finne en løsning på plassproblemene.
Halvparten av barn/unge som kommer til Danmark og som oppholder seg på mottak, forsvinner.Dette burde være til stor bekymring, fordi vi vet ikke om de da er traffickert andre steder.
Men det som var bra på dette mottaket var at barna straks gikk i gang med skole. De hadde egen skole knyttet til stedet, og her lærte de både dansk og annet.
Filosofien bak dette med skole var at disse ungdommene trenger struktur. Det betyr opp om morgenen og det betyr at etter en kanskje svært turbulent tid på reise, så blir det igjen struktur i hverdagen. Selvsagt var det både medisinsk personale og fagfolk som kunne hjelpe disse barna og ungdommene med å bearbeide traumer. Men struktur var nøkkelordet på mottaket.

Men at over halvparten av barna forsvant, sier meg at det er langt igjen før vi har kontroll over trafficking i Norden.

Barnevernet i Danmark

Josephine Schneiders BørnehjemSom ledd i vårt opphold i København i forbindelse med møter i Nordisk Råd, besøkte Solveig Horne og jeg et privat barnehjem. Dette var et barnehjem som hadde to avdelinger. En med åtte plasser for de mindre barna fra 7 - 13, og en avdeling for de større, fra 13 - 18. Barnehjemmene i Danmark er organisert på en annen måte enn i Norge. Den store forskjellen er vel at ansvaret for institusjonene ligger i kommunene, og at det er en " stykkpris" uavhenig om barnet blir plassert i offentlig eller privat institusjon. En annen forskjell er at institusjonene selv velger hvilke barn de tar inn på institusjonen. I dette tilfellet var alle barna i skolepliktig alder, og ingen hadde noe store problemer, med rus eller adferdsproblemer. Den tredje forskjellen var at i Danmark, bruker man ikke i like stor grad fosterforeldre, slik at når et barn kommer på institusjon er det ment at dette skal være barnets hjem for en lengre periode. Det vil si at man skaper trygghet og stabilitet hos barnet/ungdommen. De fortale oss også at personalet på institusjonen var svært stabilit, slik at den siste som var ansatt , hadde jobbet der i 17 år. Det betyr selvsagt mye for barna. Også det at institusjonen skaper homogene grupper, slik at barna føler seg trygge. Personlig synes jeg vel at det å la et barn bo på institusjon så lenge som opp til ti år, kan være vanskelig.Og at en stor institusjon med 16 barn og ungdommer kan virke litt overveldende, men de barna som hadde bodd her, kom tilbake etter at de hadde flyttet ut, for å spise middag sammen med de andre, viste frem barna de hadde fått, som de ville gjort hvis de hadde hatt familie også. Men det som er bra med den danske modellen, er at det er de som har med barna å gjøre, faktisk også plukker ut hvilken institusjon de skal være på.Istedenfor at man gjør slik man gjør i Norge, ved at det er noen som er ikke kjenner det enkelte barn som bestemmer.