heter boken til tidligere Forsvarssjef Disen. Jeg trenger ikke lese boken for å vite hvordan det står til i det norske forsvaret.
Vi må så langt tilbake som til 1938 for å finne tilsvarende dårlig forsvarsevne i Norge. Vi husker jo alle hvordan det gikk.
Når nå andre land og regjeringer ser på det som sin oppgave ta tilbake forsvarsevnen til landet sitt, så omorganiserer og avvikler Norge.
Den stadige omstillingen og omorganiseringen i forsvaret, bidrar neppe til at de som faktisk har sagt seg villig til å gjøre yrkeskarriere her, blir værende. Det skulle ikke overraske meg veldig om kompetansen flykter, når man får signaler om nedbemanning og dårlige muligheter for karriere i forsvaret.
Jeg ser ikke noen akutt trussel mot Norge, men det skal ikke mer enn en ustabil leder i et naboland, før vi står og ser på at resursene våre blir tatt fra oss.
Vi som har våre styrker i utlandet, som kan bemanne 1,5 fregatt og som ikke kan overvåke kysten vår med egne fly, men må ha hjelp fra andre. Hvor det ikke er nok trening og øving, og hvor den menige ikke får øve med ammunisjon
Jeg ser ikke fornyelsen på annen måte enn resursbesparelser og reduksjon i bemanningen. Det er denne måten regjeringen ønsker å få forsvarsbudsjettene ned på.
Jeg er av den oppfatning at vi må ha egen forsvarsevne, vi må ruste opp og ikke ned. HV – 16 skulle ha fortsatt sin virksomhet, og vi skulle ha nok bemanning til minst 3 fregatter.
Dette koster penger, men med de verdiene vi har, er vi også et attraktivt bytte.
Jeg håper selvsagt ikke noe skjer, men jeg ville ikke blitt forbauset hvis det gjorde det. Da hadde ikke hjulpet å rope på våre nabo-land, for de vil ikke hjelpe oss i krig.
Så la oss tenke oss om, vi trenger et energisk, operativt og til enhver tid forberedt forsvar som kan forsvare Norge.
