Refleksjoner fra et kjøkken

Det er søndag morgen og det er tredje juledag. Det er tid for refleksjoner over året som vi nå er i ferd med å forlate. Et år som har vært fylt med hele spekteret av følelser, sorg og gleder, savn og forventninger, spenning og frustrasjon.
Vi mennesker er så viselig skrudd sammen, at vi tilpasser oss og går videre. Det har jeg lært dette året.
Ute er det så stille, som det bare kan være når snøen demper all lyd og det er romjul og søndag. Stille nok til at jeg lytter til tankene og tar følelsene på alvor.
Det er to ting som overskygger alt annet dette året, det å miste min far og det å få mitt første barnebarn; sønnesønn var det. Det skjedde i løpet av en måned, først døde min far, og så kom Elias.
Elias gjorde det lettere å takle sorgen og savnet. Pappajente som jeg var og enebarn, var nok jeg av den oppfatningen at mine foreldre var udødelige, men sånn var det altså ikke. Med Elias fulgte håpet og gjorde det mulig for meg å komme videre. Dette ble personlig og kanskje for noen ikke veldig interessant, men jeg tror at det for en politiker er viktig også å gi av seg selv og å vise at vi ikke er mer enn mennesker.
Så til den politiske delen av året 2009. Jeg merket tidlig i året at dette var et valgår. Som kulturpolitisk talsmann fikk vi hele kultureliten i hue, med deres kulturkamp og avskyerklæringer mot FrP. Å kjempe mot kultureliten har vi gjort i 8 år, men dette var mer systematisk og mer politisk enn noen gang tidligere. Vi rodde motstrøms og ble kastet papirkuler på. Det var en vanskelig valgkamp, en kamp om å få spalteplass og om å synes.
Familiepolitisk fikk vi flyttet regjeringen et par små skritt, særlig med tanke på barnevernsbarn. Men dessverre er det altfor mye upløyd mark igjen. Barnevernsbarna står mitt hjerte svært nær, og dessverre er det altfor mange av dem, som fremdeles ikke har det bra. Vi forsøkte, men med en flertallsregjering som er av den oppfatningen at det bestående er det beste, så må vi regjering før vi får noe til. Jeg har byttet beite, men barnevernsbarna kommer alltid til å være med meg.
Så kom valget, Fremskrittspartiet gjorde det beste valget noensinne, men i mediene ble det fremstilt som om vi tapte. Det gjorde vi ikke. Det var stor spenning knyttet til hvilken komité jeg ville ende i. Og hva jeg skulle holde på med de neste fire årene. Jeg havnet i Utenriks og Forsvarskomiteen, som var mitt førsteønske. Så jeg var jublende glad. Ansvarsomområdet mitt er menneskerettigheter og demokratisering, det er et stort felt, og litt frustrert blir jeg når ser hvor lang tid det tar å sette seg inn i feltet, men så dreier det seg jo om hele verden, så jeg tar det steg for steg. Jeg ble også leder for den norske delegasjonen til Europarådet, så når vi setter første møte i Europarådet i januar så vil det være med en viss forventing. Delegasjonen består av svært dyktige mennesker, så jeg regner med at Norge vil være synlig i Europarådet de neste fire årene, og jeg gleder meg. Mitt engasjement i Europarådet er i første rekke, Trafficking, vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn, vern av ytringsfriheten og kvinners rett til å delta i politikk. Viktige temaer som jeg skal bruke tid på.
Vi har funnet våre plasser, det nye året ligger foran oss, så blir opp til oss selv å levere.
Et godt nytt år .