Innlegget mitt i forbindelse med debatten om Afghanistan

Ærede president.
Først så vil jeg takke Utenriksministeren for redegjørelsen. Det var en grei gjennomgang av situasjonen slik den er per i dag.
At det er både utfordrende og vanskelig både for ISAF styrkene, de afghanske styrkene og sivilbefolkningen å leve under konstant press sier seg selv.
At Taliban blir sterkere er selvsagt også en kilde til bekymring, men hvis man nå virkelig løfter frem intensjonene fra Londonkonferansen fra Afghansk side om en freds- og forsoningsprosess, så får vi håpe at det vil skje en endring for det afghanske folket.
At dette vil ta tid og ikke er gjort på en måned eller to, er selvsagt. Men så lenge det finnes vilje til forhandlinger og dialog, så finnes det også håp.
President, i sin redegjørelse sa Utenriksministeren at det var en fremgang. At halvparten av barna i Afghanistan nå går på skole, og at man også kan se jenter på skolevei. Det er en utvikling som jeg ønsker hjertelig velkommen. Dessverre vet vi at Taliban gjør sitt for å forhindre nettopp at jenter får utdannelse, så jeg håper at barna, og spesielt jente får god beskyttelse på skoleveien, og på skolen.
En annen ting som Utenriksministeren orienterte om i sin redegjørelse var at det nå var fungerende helsestasjoner , og at ¼ av fødende kvinner får medisinsk hjelp.
Dette er fantastisk, tatt i betraktning at svært få kvinner, om noen i mange år ikke har fått medisinsk hjelp ved fødsel i det hele tatt. Afghanistan har ligget øverst på listen over mødredødelighet i verden, og hvert 5 barn dør før det fyller fem år. Når utenriksministeren nå redegjør for at det finnes et tilbud til mødre og barn, gir dette meg håp, president, for at vi kanskje en gang om ikke så veldig mange år kan nå tusenårsmålene som FN satt i 2000.
Jeg synes kanskje jeg kunne spore en viss optimisme hos Utenriksministeren i hans redegjørelse.
Men, president, jeg er likevel nødt til å ta opp et tema som jeg håper Utenriksministeren vil fortsette å jobbe med, også i forholdet til Afghanistan.
Dessverre ligger Afghanistan fremdeles på verstingslistens topp ti, når det gjelder brudd på menneskerettigheter. Særlig det som gjelder ytringsfrihet og trosfrihet, som vi diskuterte for en uke siden her i Stortinget. Hvor det kom frem at kristne blir forfulgt, trakassert og utstøtt. Særlig skjer dette gjennom at familien tar avstand fra den som har konvertert til annen tro. Eier du en bibel kan du bli arrestert. Misjonerer du, kan du bli drept. Så vi må være tilstede på alle arenaene, også innen den sivile delen.

President, Det er omtrent 1 million enker som ikke har noen inntektskilde og blir redusert til å tigge i gatene. Mange er analfabeter og det er omtrent umulig å få arbeid. I tillegg er det over 2 millioner eller 7 % befolkningen dagelig bruker opium.
Skal vi bygge opp det Afghanske samfunnet gjennom landsbybygging, må vi også bygge opp befolkningen. Kanskje kan det være norske prosjekter å se på hvordan man skal få enkene bort fra gaten, og gjør dem selvberget. Gjennom for eksempel mikrokreditter til å produsere varer som vesten etterspør.
Og kanskje et annet prosjekt kan være å forsøke å rehabilitere noen av de to millionene rusmisbrukerne.
For det er jo kanskje det aller viktigste budskapet menneskerettighetene gir, nemlig retten til et verdig liv. Og har en befolkning 17 år med krig, analfabetisme, fattigdom og rus bak seg , så trenger den hjelp til å reise seg igjen.En hjelp som Norge burde være i stand til å gi.