Det på går nå ganske heftige aksjoner om lokalsykehusene våre. Jeg har alltid vært av den oppfatning av at helsevesenet bør ha nærhet til den befolkningen de skal behandle.
Jeg forstår det man sier at om at man vil samle kompetanse, men jeg forstår likevel ikke hva som er problemet.
I alle år har vi hatt et sykehustilbud spredt rundt i hele Norges langstrakte land. Men fordi vi i Norge bruker så mye offentlige penger, så skal vi altså rasjonalisere, effektivisere... osv osv. Men faktum er jo at aldri har det vært flere offentlige ansatte, og aldri har sykehuspersonell løpt fortere.
Jeg fulgte min mor til Bærum Sykehus i forrige uke, og med det tempo som var der, hadde ikke jeg holdt lenge. Likevel hadde de tid til å være både omsorgsfulle, søte og hyggelige.
Hva er det egentlig som skjer? A-hus er allerede for lite før det åpner, Oslo og Akserhus sykehus skal flyttes eller legges ned. Regjeringen forventer at det helsepersonell som løper beina av seg, også skal uten å mukke flyttes langt unna der de har etablert seg. Ikke er helsepersonell spesielt godt betalt heller.
Det aller viktigste er jo at befolkningen føler at de har et godt og trygt tilbud i nærheten av der de bor. Dette landet sparer seg til fant, og ikke minst... faren for å miste kompetansen vil jeg tro er langt større når det offentlige behandler sine ansatte på denne måten.
Det er en stor verden der ute som roper på medisinsk kompetanse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar