onsdag 3. april 2013

Hva mener Barth-Eide om Syria?







På nettavisene idag kan vi lese at vår utenriksminister er av den oppfatning av at borgerkrigen i Syria vil vare i enda flere måneder. Ja, det var jo liksom en bombe, billedlig sagt.
Krigen i Syria har til nå vart i over 2 år, den har kostet 70 000 mennesker livet og millioner har mistet hus og hjem, og befinner seg nå i flyktningeleire i blandt annet Tyrkia og Jordan.
Senest idag 3 april, hørte jeg på nyhetene at stadig fler Talibantilhenger kommer til Syria for å kjempe mot Assad og de regjeringskontrollerte styrkene.
Hva er det som skulle tilsi at denne konflikten bare vil vare noen måneder til, når hverken FN, USA, Russland eller Kina vil ta tak i konflikten?
Norge burde være klar og tydelig i sitt budskap i FN og til sine allierte i NATO at dette kan vi ikke sitte stille å se på lenger.
Jeg har ikke noen god løsning på konflikten, hadde jeg det ville jeg nok vært en fremtidig fredsprisvinner. Men jeg synes det er fullstendig uakseptablet at bare i mars måned i år, har 6000 mennekser blitt drept, av de 2000 sivilie, altså kvinner og barn.
Barna som lever i dette forferdelige kaoset får ikke gått på skolen, og en hel generasjon barn og forsåvidt også voksne vil for alltid være preget av det de har opplevd, av bomber og granater, av død og lemlestelse.
Nå må det internasjonale samfunnet slutte å sitte stille, jeg forstår at mye både olje og penger står på spill, og at det er derfor man vegrer seg. Men er det dermed legitimt at uskyldige mennesker slaktes ned, eller drives fra sine hjem?
Nei, for meg er det ikke det. For vår norske utenriksminister burde det heller ikke være det.
Hvis vi alle sitter og venter på at Assad skal trekke seg, er jeg redd denne borgerkrigen vil vare svært lenge, måneder blir år........dessverre.

mandag 4. mars 2013

For gammel ...jeg


Som dere vet går nå min tid som stortingsrepresentant mot slutten, det vil si fremdeles er det mange måneder igjen, men jeg liker å være i forkant.

Så jeg tenkte at jeg skulle søke litt jobber, noe som jo er spennende og utfordrende. Men at utfordringene skulle bli som de ble, var jeg ikke forbredt på.

Jeg søkte en jobb som jeg var av den oppfatningen at jeg på alle måter kunne beherske, og kom til første intervjurunde og til andre.

I den andre runden var med en eldre mann ( rekrutterer) som tok en personlighetstest av meg, og brukt sin plastikkmanual for å telle antall kryss i riktig eller feil kolonner, hva vet jeg.
Det skal sies at jeg aldri har søkt på en jobb før ( har alltid blitt headhuntet), så dette var en ny opplevelse og erfaring for meg, men jeg må si at jeg trodde man var kommet lenger i 2013, enn plastikkmaler og kryss. Ja, ja nok om det.
Dagen etter ringte han og fortalte meg at jeg ikke ble med til finalen, og hovedgrunnen til det var at jeg var for gammel.

For gammel .... jeg?

Midt i livet, men 30 i hodet. Med arbeidsdager på både 12 og 16 timer, 120 reisedager i året, med et nettverk innen det politiske miljøet i 47 land i Europa, inkludert Russland. Men ledererfaring og kompetanse innen en rekke felt, ble jeg rett og slett satt ut.

Den telefonen slo meg mitt i mellomgulvet . Er det mulig, at begrunnelsen for å ikke få en jobb er alder.
58 år er jeg, og med mitt snev av arbeidsnarkomani, har jeg da slett ikke tenkt å legge inn årene på mange, mange år.

Så etter å ha tenkt litt på det han sa om alder, så konkluderte jeg med følgene ...

Det var bedriften som gikk glipp av meg, det var deres tap, ikke mitt.

Jeg søker videre :)