Som dere vet går nå min tid som stortingsrepresentant mot slutten, det vil si fremdeles er det mange måneder igjen, men jeg liker å være i forkant.
Så jeg tenkte at jeg skulle søke litt jobber, noe som jo er spennende og utfordrende. Men at utfordringene skulle bli som de ble, var jeg ikke forbredt på.
Jeg søkte en jobb som jeg var av den oppfatningen at jeg på alle måter kunne beherske, og kom til første intervjurunde og til andre.
I den andre runden var med en eldre mann ( rekrutterer) som tok en personlighetstest av meg, og brukt sin plastikkmanual for å telle antall kryss i riktig eller feil kolonner, hva vet jeg.
Det skal sies at jeg aldri har søkt på en jobb før ( har alltid blitt headhuntet), så dette var en ny opplevelse og erfaring for meg, men jeg må si at jeg trodde man var kommet lenger i 2013, enn plastikkmaler og kryss. Ja, ja nok om det.
Dagen etter ringte han og fortalte meg at jeg ikke ble med til finalen, og hovedgrunnen til det var at jeg var for gammel.
For gammel .... jeg?
Midt i livet, men 30 i hodet. Med arbeidsdager på både 12 og 16 timer, 120 reisedager i året, med et nettverk innen det politiske miljøet i 47 land i Europa, inkludert Russland. Men ledererfaring og kompetanse innen en rekke felt, ble jeg rett og slett satt ut.
Den telefonen slo meg mitt i mellomgulvet . Er det mulig, at begrunnelsen for å ikke få en jobb er alder.
58 år er jeg, og med mitt snev av arbeidsnarkomani, har jeg da slett ikke tenkt å legge inn årene på mange, mange år.
Så etter å ha tenkt litt på det han sa om alder, så konkluderte jeg med følgene ...
Det var bedriften som gikk glipp av meg, det var deres tap, ikke mitt.
