søndag 14. mars 2010

Tør vi stole på FN ?




Den rød-grønne regjeringen er FNs beste venn og Norge er en av de største bidragsyterne til FNs virksomhet. FN er tilstede i de aller fleste av verdens land, og analyser og rapporter utarbeidet av FNs underorganisasjoner får ofte vidtrekkende politiske og økonomiske konsekvenser gjennom nasjonale beslutningsprosesser. Derfor er det avgjørende at informasjon og statistikk som formidles av FN er korrekt og oppdatert. På en rekke områder de siste årene har imidlertid FNs omgang med fakta i beste fall vært lemfeldig, og i verste fall direkte feilaktig.

Jan Egeland, FNs daværende Visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp forledet i 2005 verdenssamfunnet og en samlet norsk bistandsindustri til å tro at en tredjedel av Nigers befolkning var rammet av hungersnød, til tross for at lokalbefolkningen selv og landets president avviste dette. Dokumentaren ”Sultbløffen” på TV2 viste hvordan bilder av døende barn kan være god markedsføring for bistandsindustrien. Konsekvensene for landet befolkning var imidlertid ikke til det bedre da internasjonal nødhjelp bidro til å undergrave de lokale markedene og til å tegne et bilde av situasjonen som var feilaktig.

FNs tidligere generalsekretær Boutros Boutros Ghali har flere ganger advart mot kommende vannkriger og at militære konfrontasjoner mellom landene som deler Nilen er nærmest uunngåelig. FNs nåværende generalsekretær Ban Ki Moon advarte mot kommende vannkriger under World Economic Forum i 2008, til tross for at professor Aaron Wolf ved Oregon State University som en av de fremste internasjonale ekspertene på koblingen mellom vann og konflikt kan vise til at den siste krigen over delte vannressurser ble kjempet mellom to Sumeriske bystater i år 2500 f.kr. Siden da har over 3600 vannrelaterte avtaler blitt inngått mellom parter som deler internasjonale vannressurser, og disse avtalene har vist seg å være levedyktige selv i perioder preget av krig og konflikt.

Omtrent 1,2 mrd. mennesker i verden mangler tilgang til rent vann, samtidig som 97 prosent av all distribusjon av vann i fattige land ivaretas av det offentlige. Hvis det er en internasjonal vannkrise skyldes denne krisen det offentliges manglende evne, som følge av politisk vanstyre og korrupsjon, til å tilby innbyggerne vannsikkerhet. Løsningen er derfor ikke mer statlig styring og involvering av FN, men heller mer private løsninger. Transparency Internasjonal viser i en rapport fra 2008 at korrupsjon i vannsektoren i u-land fører til at millioner av mennesker nektes tilgang til rent vann og sanitærtjenester.

Flere FN-organisasjoner har de siste årene vist til den pågående matkrisen og hevdet at løsningen var mer statlig styring av matvareproduksjonen, mer landbruksbistand og mer fokus på lokalt produsert mat. Proteksjonisme i matvareproduksjon har imidlertid medført underskudd og matkriser i land som ikke produserer mat. I Kenya ble mais til en verdi av over 14 mill. kroner solgt på svartebørsen av korrupte politikere til nabolandet Sudan, mens millioner av egen befolkning sultet. Da var det selvfølgelig nyttig for kenyanske politikere å kunne skylde på klimaendringene for å bortforklare eget vanstyre. Tilsvarende korrupsjonssaker har også blitt avdekket på høyt politisk nivå i land som Kamerun og Uganda.

I 2007 måtte FN erkjenne at de over mange år hadde overvurdert størrelsen og utbredelsen av Aidsepidemien, og at estimatene for antall smittede for 2007 kunne kuttes med over 40 prosent fra året før. FNs feilslåtte estimater har påvirket bevilgningene til andre alvorlige sykdommer som tuberkulose og malaria, samt tilslørt potensielle lærdommer av HIV-virusets utbredelse.

FN har basert seg på beregninger fra International Rescue Committee (IRC) om at så mange som 5,4 mill. mennesker hadde blitt drept i krigen i Demokratiske Republikken Kongo mellom 1998 og 2008. En rapport utgitt av Simon Fraser-universitetet i British Columbia 20. januar i år sår imidlertid tvil om estimatene og hevder at mange av menneskene som døde i perioden døde av andre årsaker. Når tallene for antall omkomne som følge av konflikten ble omkalkulert hevder rapporten at antall drepte i konflikten er under 3 millioner. Fremdeles et vannvittig høyt tall som skjuler enorme lidelser for landet befolkning, men til tross for dette ikke over 5 millioner.

Så sent som 31. januar kunne den britiske avisen Sunday Times avsløre at IPCCs påstand om at global oppvarming kunne utrydde 40 prosent av regnskogen i Amazonas var basert på udokumenterte påstander fra miljøvernorganisasjoner som hadde liten faglig ekspertise på området. Simon Lewis ved Leeds University, som er ekspert på tropisk regnskog, beskrev rapporten som påstanden var basert på som et eneste stort rot. Tidligere denne måneden måtte FNs Klimapanel (IPCC), som vant Nobelprisen i 2007, krype til korset og innrømme at panelets påstander om at isbreene i Himalaya ville smelte innen 2035 var basert på feilaktige estimater. Sist høst ble det avslørt at forskere tilknyttet IPCC hadde manipulert, skjult og ødelagt data som ikke støttet deres teorier om global oppvarming.

Mange av de statistiske vurderingene til FN har hatt konsekvenser for lokale markeder, til å tegne et bilde av Afrika som utelukkende preget av vold, konflikt og hungersnød og til å bidra til mer statlig styring og ressurser til FN og underorganisasjonene. Noen har også bidratt til å undergrave fokuset på andre viktige problemstillinger ved at ressursstrømmene har blitt ledet dit tv-kameraene er.

La meg understreke at jeg ikke på noen som helst måte undervurderer alvorligheten i de ovennevnte sakene. Millioner av mennesker lider og dør av Aids og urent drikkevann fører til sykdommer som tar livet av små barn så vel som voksne. Spørsmålet er imidlertid om FN tillater lemfeldig omgang med fakta som legitimt så lenge saken er nobel. Tør vi stole på FN neste gang?

(Innnlegget sto på trykk i Fremskritt13 mars 2010)

1 kommentar:

Anonym sa...

Jeg stoler på FN :S


PASW