Siste dag med gjengen

Da er dagen kommet,det er den siste dagen i sesjonen. Med et litt skrått tilbakeblikk på tiden som har gått siden jeg kom i ny kommite, kan man vel si at det har gått i litt opp og litt ned, altså et Berg-og- dalbaneår. Men oppgavene er mange,utfordringene like så.Utenriks- og forsvarspolitikk er mangfoldig og omfattende områder, som det tar litt tid å sette seg inn i. Feilen med meg er at jeg liker å vite hva jeg snakker om, noe som gjør at jeg har gravde meg ned i bøker om menneskerettigheter, bistand,og minoriteter, og kanskje derfor vært mindre synlig enn ellers. Men jeg kommer sterkere tilbake.
Det mest spennende jeg har gjort i inneværende år, er på vegne av Europarådet, å bli valgt som rapportør til Bosnia. Jeg har lært litt om landet, men i løpet av de neste tre årene regner jeg med å ha lært mye mer.
Jeg gleder meg til årene som ligger foran meg både i partiet, kommiteen og Europarådet.

Når det i dag er siste dagen med gjengen, så er ikke det helt sant. Søndag morgen drar jeg av gårde med ni andre representanter til Strasbourg, hvor vi skal være en uke. Og jobbe 14 timers dag. Men når noe er spennende, engasjerende og lærerrikt så er ikke 14 timers dag noen problem i det hele tatt, så lenge man husker å spise :)

I juli fra 6 - 10 skal jeg være Europarådets representant når Osse skal ha sitt møte i Oslo. Men etter det skal jeg på ferie. Hvor jeg skal? På Veierland så klart....

Tigging i fokus

Dette skrev jeg i august i fjor på min blogg, i tillegg til at jeg har i debatt i Stortinget også spurt Justisministeren hvordan han kan tillate trafficking i Norge. Det svarte han ikke på da, og det måtte en menneskerettighetsekspert som Hanne Sofie Greve på banen for at Storberget skulle forstå alvoret..... men det er bedre sent enn aldri. Kanskje burde Justisministeren faktisk lytte til innleggene i Stortingssalen når vi debatterer ...så hadde vi kanskje spart noen tragiske menneskesjebner?



fredag 21. august 2009
Tigging


Jeg reiser mye rundt i Europa i forbindelse med mitt arbeid i Europarådet, og ingen steder er så mange mange tiggere å se som i Oslo. Hvorfor er det sånn?
Dette er jo stort sett folk fra andre land, som kommer inn på turistvisum, og så blir skiftet ut når visumet deres går ut.
De sover i biler og campingvogner, og pengene de får blir hentet flere ganger om dagen.
Hver morgen samles de nede ved Oslo S og fordeler eller blir beordret til stedet hvor de skal tigge, og så blir de fulgt opp av "sjefene". Dette er menneskehandel etter mitt syn, gamle og funksjonshemmede blir transportert til Norge for å tjene penger.
Hvordan kan Noge tillate denne typen menneskehandel uten å gripe inn? Det er over min fatteevne.
Jeg ser at flere er av den oppfatning at vi skal dele med oss. Ja, det er jeg enig i, men burde vi da ikke heller hjelpe romfolket der de bor. Romfolket bor de også, selv om de reiser rundt i Europa om sommeren. Deres barn er i likehet med andre barn pålagt å gå på skole, og i Romania får foreldrene bot, hvis de ikke sender barna sine på skolen. Dette vet jeg , fordi vi har hatt en konferanse om dette, hvor vi møtte romfolket og myndigheter i Romania.
Så iistendfor å være så " snille" med traffickerte gamle og syke, bør vi heller forby tigging, og gi hjelp til romfolket der de bor.Mange av de gamle og syke har ikke pensjons- og trygdeordninger.

Når det gjelde de få rusmisbrukerne som tigger i Norge, bør vi heller hjelpe dem bort fra gata og gi dem et verdig liv.
Lagt inn av Karin S Woldseth kl. 10.32

Opprørt over FNs aksept av Libya

Norge burde vurdere sitt medlemskap i Menneskerettighetsrådet, sier en opprørt og skuffet Karin S. Woldseth som er FrPs menneskerettighetspolitiske talsperson. Libya ble som ett av 14 nye land valgt som medlem av FNs Menneskerettighetsråd i Genève i går.

Libya oppnådde 155 stemmer, og er nå ett av rådets 47 medlemmer som skal forsvare og påtale brudd på menneskerettighetene. Norge ble valgt inn som fast medlem av menneskerettighetsrådet i fjor.

Hykleri

- Når et brutalt og undertrykkende diktatur som Libya nå skal forsvare de samme grunnleggende menneskerettighetene som regimet og president Qadaffi er med på å bryte hver eneste dag, viser dette hvilket hykleri det er blitt av FNs menneskerettighetsapparat, sier en opprørt Woldseth.

Verste

Menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House rangerer Libya som ett av de absolutt verste landene i verden når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. President Qadaffi har gjennom en årrekke vært en viktig støttespiller for statlig terrorisme.

- Når et land som Libya kan bli valgt inn til FNs øverste organ for beskyttelse av menneskerettigheter, og det uten konkurranse, mener jeg reformene i menneskerettighetsrådet har vært fånyttes og Norge burde vurdere om man vil være med på å legitimere rådet, avslutter Woldseth.

Da var en av de verste dagene over.

Jeg sitter her denne utrolig vakre søndagen, med sol og klokkeklang som kommer sivende inn av vinduet. Og kjenner på hvordan jeg har det. Klart sånne oppslag setter sine spor. Det gjør inntrykk og gir en litt å tenke på. Hvor farlige ord kan være, og hvor nøye man skal være når man utrykker seg.Jeg er mentalt sliten, og noe annet ville vært unaturlig.At jeg tar dette innover meg er selvsagt, både at noen blir provosert, at noen kaller meg for møkkakjerring ...og sutretrynet..., og at noen bruker dette for å angripe partiet.
Jeg har vært i Fremskrittspartiet nå i snart 25 år, og av alle kommentarer på nettsider er nok de som bruker dette til å angripe partiet mitt det verste for meg.
Jeg har alltid forsøkt å gjøre en god jobb, og satt partiet mitt foran det aller meste. Jeg har forsøkt å være en god representant for Fremskrittspartiet.
Så trår en feil,og gjør en bommert, og straks er det mennesker som bruker dette mot partiet.
Til dem har jeg å si, JEG gjorde feilen,ikke mine kolleger og ikke min sjef. Så å koble dette til hardt arbeidende kolleger er urettferdig, og sier vel mer om dem som gjør slike koblinger, enn om mitt parti.

Men som sagt, ute skinner solen , og en ny dag er her. Den skal jeg bruke med vett og forstand.

God søndag.

Når interne emailer blir forside i VG

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men når man er sliten, frustert og litt oppgitt, så hender det vel at man sender avgårde mailer uten helt å forestille seg at de skal havne på forsiden av VG.

Jeg vil ikke gå inn i innholdet, for dem som leser artikkel ser at forsiden har lite med realiteten å gjøre.

VG har hatt en rekke med artikler om Stortinget i den siste tiden. Og denne gangen var det meg de skulle ta, Marianne Johansen har gjort en god jobb med å sverte FrP, og tatt ting ut av sammenhengen. Men man kan vel ikke vente noe annet fra henne.
Men de jeg trodde man kunne vente annet fra, er de som har gitt VG tilgang til interne mailer.

Jeg må si at jeg var ikke klar over at mailer mellom meg og administrasjonen var offentlig tilgjengelig. Hadde jeg visst det, så hadde jeg nok helt sikkert formulert meg annerledes. Men det som blir verre faktisk er at jeg ikke har noen mulig til å ta til motmæle. Jeg vil understreke at jeg selvsagt er den første til å støtte åpenhet og transparens. Men jeg lurer på om ikke også VG-journalister skriver interne mailer seg imellom, som de sikkert ikke hadde likt at kom på forsiden av Dagbladet, og hvor innholdet var helt snudd på hodet.

Derfor skriver jeg nå dette bloginnlegget. Jeg skulle ønske mediene kunne skrive om hva jeg gjorde, men isteden lager de et bilde av meg og Frp som er helt ute av proposjoner...

Kanskje synes jeg at det er litt leit, når kolleger uttaler seg , når de ikke engang har deltatt. Men jeg vil gi en varm takk til dem fra Arbeiderpartiet og Høyre som faktisk var modige nok til å gi meg støtte.

Jeg har lært at heretter gjør jeg ingen henvendelser til administrasjonen på mail. Enten blir det skriftelig i brevs form, og da men den forståelsen at dette blir mediemat, eller så tar jeg opp ting muntelig.

Men jeg lurer fortsatt på hvem som tipser VG ...?

Uigurene, en glemt minoritet?

Rafto-prisvinner Rebiya Kadeer
Tirsdag 27 april hadde Utenriks - og forsvarskomiteen møte med Rafto-prisvinner og Uigurenes politiske leder Rebiya Kadeer. Hun var på Norges-besøk i forbindelse med det store arrangementet Oslo Freedom Forum. Kadeer bor i eksil i USA, men slutter ikke å kjempe for sine landsmenn i Kina.

Hun fortale oss følgende:

Den 5 juli 2009, brøt det ut opptøyer i Xinjangprovinsen mellom han-kinesere og uigurene. Årsaken til opptøyene skal ha vært at to uigurer ble drept på en fabrikk i Sør-Kina. Urolighetene ble slått hardt ned på av kinesiske myndigheter, men 159 mennesker ble drept og 1000 såret.Rettsoppgjøret etter urolighetene har ført til en rekke dødsdommer og henrettelser, hovedsaklig mot uigurene.

40.000 uigurer ble arrestert. Mange vet ikke hvor deres menn er blitt av, og myndighetene gir dem ikke noe svar. Det er langt færre menn i gatene enn tidligere.Kinesiske myndigheter har erklært uigurene for å være fiender av staten.
I forbindelse med opptøyene ble en 16 år gammel jente dømt til døden, men dommen blir utsatt til jenta fyller 18 år. Dette er hjerteskjærende. ( min kommentar)

Ugifte uigurkvinner mellom 14 og 25 år blir av myndighetene trasportert til andre deler av Kina for å arbeide, under slavelignende forhold. Foreldre som motsetter seg dette, blir arrestert, og i verste fall dømt til døden.
Uigurkvinner må skriver under på at de ikke skal få mer enn et barn.

Mrs. Kadeer har selv en sønn og andre familiemedlemmer i fengsel, fordi kineskiske myndigheter mener at hun ( mrs. Kadeer) påvirker uigurene.

Norge har fulgt situasjonen i Xinjangprovinsen nøye.Og man har i dialogmøtene med Kina også drøftet bruken av dødsdommer mot politiske motstandere av staten.

Personlig mener jeg at vi bør gjøre mer, og sette Uigurenes rettigheter på dagsorden i FN. Jeg skal stille Utenriksministeren spørsmål om han er villig til å gjøre det.

Iran , søker om å bli medlem av FN's råd for kvinnerettigheter.

Jeg lurer på om det ikke finnes noen grenser for hva Iran kan få seg til å gjøre. Først søker de om å bli medlem av FN's menneskerettighetsråd, men så skjønner de vel antagelig at dette er å skyte litt over mål. Det hadde vel neppe vært mange som hadde støttet en slik søknad. Dette innser nok også Iranske myndigheter, og trekker søknaden sin. Men det de gjør isteden er å søke om å få bli medlem av FN's råd for kvinnerettigheter.Jeg er like forundret.
Dette landet som dekker sine kvinner til, og knapt nok lar dem få være utendøres, som undertrykker, pisker og dømmer kvinner til døden fordi de ikke er enige med landets ledelse. Hva i himmelens navn har et slikt land i et slikt råd å gjøre?
Det kan jo ikke være for å gi kvinner bedre rettigheter i eget eller andre land, det må vel nærmest være for å bremse utviklingen i land som ønsker å gjøre noe for kvinners rettigheter.

Det siste utspillet fra en av presidents menn finner du her

Der lettkledde kvinner for skylden for jordskjelv.
Dette er ikke noe land å ha med seg i FN's kvinnerettighetsråd!