torsdag 18. februar 2010

Møte med en Fredsprisvinner Dr. Shirin Erbadi


Utenrikskomiteen hadde møte med fredsprisvinner Shirin Erbadi onsdag 17 februar.

Hun fortalt oss om det å være opposisjonell i Iran.At journalister og politikere ble arrestert. Hun ba om hjelp til å løslate syke eldre opposisjonelle. Og hun kunne fortelle mye interessant fra dagens Iran.
Det som opprørte meg mest, var nok kanskje det hun sa om at regimet henrettet mindreårige. Og at situasjonen for kvinner og barn har forverret seg.

Hun fremsto som en utrolig sterk og flott kvinne, som har greid seg på tross av vanskelighetene i hjemlandet.

Innlegget mitt i forbindelse med debatten om Afghanistan



Ærede president.
Først så vil jeg takke Utenriksministeren for redegjørelsen. Det var en grei gjennomgang av situasjonen slik den er per i dag.
At det er både utfordrende og vanskelig både for ISAF styrkene, de afghanske styrkene og sivilbefolkningen å leve under konstant press sier seg selv.
At Taliban blir sterkere er selvsagt også en kilde til bekymring, men hvis man nå virkelig løfter frem intensjonene fra Londonkonferansen fra Afghansk side om en freds- og forsoningsprosess, så får vi håpe at det vil skje en endring for det afghanske folket.
At dette vil ta tid og ikke er gjort på en måned eller to, er selvsagt. Men så lenge det finnes vilje til forhandlinger og dialog, så finnes det også håp.
President, i sin redegjørelse sa Utenriksministeren at det var en fremgang. At halvparten av barna i Afghanistan nå går på skole, og at man også kan se jenter på skolevei. Det er en utvikling som jeg ønsker hjertelig velkommen. Dessverre vet vi at Taliban gjør sitt for å forhindre nettopp at jenter får utdannelse, så jeg håper at barna, og spesielt jente får god beskyttelse på skoleveien, og på skolen.
En annen ting som Utenriksministeren orienterte om i sin redegjørelse var at det nå var fungerende helsestasjoner , og at ¼ av fødende kvinner får medisinsk hjelp.
Dette er fantastisk, tatt i betraktning at svært få kvinner, om noen i mange år ikke har fått medisinsk hjelp ved fødsel i det hele tatt. Afghanistan har ligget øverst på listen over mødredødelighet i verden, og hvert 5 barn dør før det fyller fem år. Når utenriksministeren nå redegjør for at det finnes et tilbud til mødre og barn, gir dette meg håp, president, for at vi kanskje en gang om ikke så veldig mange år kan nå tusenårsmålene som FN satt i 2000.
Jeg synes kanskje jeg kunne spore en viss optimisme hos Utenriksministeren i hans redegjørelse.
Men, president, jeg er likevel nødt til å ta opp et tema som jeg håper Utenriksministeren vil fortsette å jobbe med, også i forholdet til Afghanistan.
Dessverre ligger Afghanistan fremdeles på verstingslistens topp ti, når det gjelder brudd på menneskerettigheter. Særlig det som gjelder ytringsfrihet og trosfrihet, som vi diskuterte for en uke siden her i Stortinget. Hvor det kom frem at kristne blir forfulgt, trakassert og utstøtt. Særlig skjer dette gjennom at familien tar avstand fra den som har konvertert til annen tro. Eier du en bibel kan du bli arrestert. Misjonerer du, kan du bli drept. Så vi må være tilstede på alle arenaene, også innen den sivile delen.

President, Det er omtrent 1 million enker som ikke har noen inntektskilde og blir redusert til å tigge i gatene. Mange er analfabeter og det er omtrent umulig å få arbeid. I tillegg er det over 2 millioner eller 7 % befolkningen dagelig bruker opium.
Skal vi bygge opp det Afghanske samfunnet gjennom landsbybygging, må vi også bygge opp befolkningen. Kanskje kan det være norske prosjekter å se på hvordan man skal få enkene bort fra gaten, og gjør dem selvberget. Gjennom for eksempel mikrokreditter til å produsere varer som vesten etterspør.
Og kanskje et annet prosjekt kan være å forsøke å rehabilitere noen av de to millionene rusmisbrukerne.
For det er jo kanskje det aller viktigste budskapet menneskerettighetene gir, nemlig retten til et verdig liv. Og har en befolkning 17 år med krig, analfabetisme, fattigdom og rus bak seg , så trenger den hjelp til å reise seg igjen.En hjelp som Norge burde være i stand til å gi.

lørdag 23. januar 2010

Salg av barn fra Haiti


At det finnes noen som utnytter en katastrofe er neppe noen nyhet. Men når noen selger barn til 150 dollar er det en helt annen sak.Enda verre er det at noen faktisk kjøper barn for 150 dollar.
At man i Usa, Canda og i deler av Europa nå skal gjøre det lettere og raskere å adoptere barn fra det krisrammede landet, er egentlig like ille. For hvor mange av disse barna som har foreldre vet man ikke.I det kaoset som råder på Haiti nå, er det vel ingen som har den funne oversikten over det.Dette er misforstått snillhet.
Menneskehandel er noe vi i Europa ønsker å bekjempe, og handel med små barn er vel det grusomte man kan gjøre. Det er bra at Norge har hatt den avventende holdningen til adopsjon fra Haiti, men det transporteres nå daglig barn ut av landet til Europa og USA. Hvor mange av disse som er stjålet og solg vites ikke, men uansett er det forkastelig.
Vi må først sørge for ar alle får nødvendig helsehjelp , mat og vann, deretter må man forsøke å forene familier, og hvis det da viser seg at det er foreldreløse barn, så er adopsjon en mulighet. Så når Unicef nå er bekymret, ja så er jeg det også.

søndag 27. desember 2009

Refleksjoner fra et kjøkken


Det er søndag morgen og det er tredje juledag. Det er tid for refleksjoner over året som vi nå er i ferd med å forlate. Et år som har vært fylt med hele spekteret av følelser, sorg og gleder, savn og forventninger, spenning og frustrasjon.
Vi mennesker er så viselig skrudd sammen, at vi tilpasser oss og går videre. Det har jeg lært dette året.
Ute er det så stille, som det bare kan være når snøen demper all lyd og det er romjul og søndag. Stille nok til at jeg lytter til tankene og tar følelsene på alvor.
Det er to ting som overskygger alt annet dette året, det å miste min far og det å få mitt første barnebarn; sønnesønn var det. Det skjedde i løpet av en måned, først døde min far, og så kom Elias.
Elias gjorde det lettere å takle sorgen og savnet. Pappajente som jeg var og enebarn, var nok jeg av den oppfatningen at mine foreldre var udødelige, men sånn var det altså ikke. Med Elias fulgte håpet og gjorde det mulig for meg å komme videre. Dette ble personlig og kanskje for noen ikke veldig interessant, men jeg tror at det for en politiker er viktig også å gi av seg selv og å vise at vi ikke er mer enn mennesker.
Så til den politiske delen av året 2009. Jeg merket tidlig i året at dette var et valgår. Som kulturpolitisk talsmann fikk vi hele kultureliten i hue, med deres kulturkamp og avskyerklæringer mot FrP. Å kjempe mot kultureliten har vi gjort i 8 år, men dette var mer systematisk og mer politisk enn noen gang tidligere. Vi rodde motstrøms og ble kastet papirkuler på. Det var en vanskelig valgkamp, en kamp om å få spalteplass og om å synes.
Familiepolitisk fikk vi flyttet regjeringen et par små skritt, særlig med tanke på barnevernsbarn. Men dessverre er det altfor mye upløyd mark igjen. Barnevernsbarna står mitt hjerte svært nær, og dessverre er det altfor mange av dem, som fremdeles ikke har det bra. Vi forsøkte, men med en flertallsregjering som er av den oppfatningen at det bestående er det beste, så må vi regjering før vi får noe til. Jeg har byttet beite, men barnevernsbarna kommer alltid til å være med meg.
Så kom valget, Fremskrittspartiet gjorde det beste valget noensinne, men i mediene ble det fremstilt som om vi tapte. Det gjorde vi ikke. Det var stor spenning knyttet til hvilken komité jeg ville ende i. Og hva jeg skulle holde på med de neste fire årene. Jeg havnet i Utenriks og Forsvarskomiteen, som var mitt førsteønske. Så jeg var jublende glad. Ansvarsomområdet mitt er menneskerettigheter og demokratisering, det er et stort felt, og litt frustrert blir jeg når ser hvor lang tid det tar å sette seg inn i feltet, men så dreier det seg jo om hele verden, så jeg tar det steg for steg. Jeg ble også leder for den norske delegasjonen til Europarådet, så når vi setter første møte i Europarådet i januar så vil det være med en viss forventing. Delegasjonen består av svært dyktige mennesker, så jeg regner med at Norge vil være synlig i Europarådet de neste fire årene, og jeg gleder meg. Mitt engasjement i Europarådet er i første rekke, Trafficking, vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn, vern av ytringsfriheten og kvinners rett til å delta i politikk. Viktige temaer som jeg skal bruke tid på.
Vi har funnet våre plasser, det nye året ligger foran oss, så blir opp til oss selv å levere.
Et godt nytt år .

fredag 25. desember 2009

Ta et oppgjør med Kinas brudd på menneskerettigheter


I natt ble den opposisjonelle Liu Xiaobo, dømt til 11 års fengsel for å ha drevet med oppvigleri i Kina. Det Xiaobo har gjort er å skrive artikler om reformer som kunne gjort Kina litt mer demokratisk. Han har altså blitt en "fiende" av staten Kina , fordi han tør å si imot det sittende regimet.
Kina investerer nå i mange vestlige land, og kjøper opp store konserner, sist i rekken er Volvo i Sverige.
Hvordan kan et land som bryter menneskerettigheter og de demokratiske prosesser i det hele tatt få kjøpe opp industri i vestelige land, når de overhode ikke tar alvorlig det som er grunnleggende i vesten. Er Kinas penger blitt så viktig at vi velger å se bort fra den måten de behandler mennesker på?
Norge er et av få land som har en dialog med Kina, men jeg synes det har vært en øredøvende stillhet fra Utenriksminsteren, når det gjelder både arrestasjonen av Xiaobo og andre også menneskerettighetsbrudd Kina. Kina trenger helt klart å bli mer demokratisk, og hittil er det bare USA som har turt å fordømme behandlingen av Kinas opposisjonelle.
Når skal Norge komme på banen? Vi må tørre å ta et oppgjør med KIna, og verden forøvrig burde også legge klare premisser før Kina får kjøpe seg opp i berifter i Afrika og Europa, uten at man respekterer menneskerettigheter bør det heller ikke være noen handel med KIna.
Ytringsfrihet og retten til å være i opposisjon er det minste man kan forlange av et land som liker å bli betraktet som en stormakt

torsdag 24. desember 2009

En riktig god jul og et godt nyttår

Jeg ønsker alle som leser bloggen min en riktig god jul og et godt nyttår.

Denne høsten har vært svært travel, det er mye å sette seg inn i når man har skiftet komite. Utenriks og forsvar er også et ganske omfattende område. Mitt ansvarsområde er menneskerettigheter og demokratisering, og det har i grunnet krevd hele min oppmerksomhet i høst. Jeg er vel neppe noen ekspert på området enda, men litt mer vet jeg etter tre måneder, så jeg håper å være mer aktiv på bloggen min i tiden fremover.

Så nok en gang, en fredlig julefeiring ønsker jeg alle.

fredag 11. desember 2009

Jeg vil også bevare Hardanger


Jeg vil verne det vakre Hardanger imot høyspentmaster. Ikke bare lager det dype sår i en utrolig vakker natur, men det blir stående til spott og spe for mange mange år.
Hvis denne rødgrønne regjeringen faktisk mener noe med alle sine fagre løfter om både klima og miljø, så graver de ned disse kablene.
Det har vært gjort før. For vi som bruker veien mellom øst- og vestlandet kjører nemlig i tunnel laget for mange år siden av kraftselskapene. Det gikk da, det bør kunne gjøres igjen. Særlig når vi tenker på hvor mye penger Norge har på bok.
Miljøvernminsteren pøser penger ut til klima- og miljøtiltak i Afrika, Sør- Amerika og Russland, og da burde det kunne forsvares at vi tar vare på vår egen vakre og uerstattelige natur.
Jeg vil kjempe det jeg kan, slik at en av Norges naturperler ikke blir ødelagt. Eller så er jo UNESCO et alternativ .. Til aksjonistene.. Jeg er med dere:)